Vi er midt på sommeren, en tid med moro og lesing. Ved denne anledningen anbefaler jeg den siste boken av Simon Coen med tittelen "Waiting for happiness."
Den unge filosofen Simon Coen presenterer sin bok for oss i dette vakre forordet:
ALLTID AT JEG GÅR PÅ DAGER HJEMME, Jeg lar barna la en liten tegning på et notatblokkark eller på tavlen deres. Med noen få slag skisserer jeg et tog eller en bil fra vinduet et tegn ser ut, vinker og hvem som skal være meg. Den erstatter den skrevne teksten som jeg pleide å forlate kona mi før vi fikk barn.
En morgen, akkurat da jeg skulle forlate huset for å være borte lenger enn vanlig, husket jeg tegningen. Jeg la kofferten min foran skyvedøren til kjøkkenet som er belagt med et lag tavlemaling og tok et kritt fra esken på kjøleskapet.
Vi planla å møtes en uke senere hos svigermorens hus i Amsterdam, hvor de skulle kjøre i vår blå Citroën Berlingo.
Jeg startet med å male svigermorens hus for stort, men siden jeg hadde det travelt valgte jeg å tegne raskere i stedet for å plukke viskelæret og starte på nytt. I noen få skisser tegnet jeg de tilstøtende husene, og jeg trakk meg lene ut av vinduet i andre etasje, smilte og hilste på en ganske rudimentær Berlingo.
Jeg var redd for at de på grunn av manglende dybde i tegningen ikke ville fange det den representerte, så jeg tok alt krittet fra kjøleskapet og begynte å farge bilen blå og huset lys oransje. Med gult kritt tegnet jeg en måne formet som en negl, og jeg hadde fortsatt tid til å legge til et fortau med fire amsterdammertjes, de typiske brune pullertene i byen, før jeg stakk av. Selvfølgelig er disse tegnede hilsener til de som blir hjemme, akkurat som ordene "sees snart" skulle ta min plass til de ser meg igjen. Avskjedstegningene er imidlertid også et ritual som jeg prøver å undertrykke nostalgi med.
Den tegningen på døren er fremdeles der, og siden den gang har vi skrevet ned varene på handlelisten over, i rommet som var igjen ved siden av månen.
En natt da jeg lette etter et sted å legge "vaskemiddel" til listen, falt blikket på tegningen, og jeg husket året før, da jeg hadde tegnet bildet.
Plutselig kom det opp for meg hvorfor tidligere ønsker alltid virker så utdaterte, ikke fordi vi ikke lenger har dem, men fordi intet bilde, ingen representasjon er i stand til å omfatte alt ønske. Feilen er ikke ufullkommenheten i representasjonen, men den uuttømmelige naturen til alt ønske. Selv om fremstillingene av våre ønsker er ufullkomne, krever hvert ønske et bilde, for det er det vi venter på.
Kritttegningen, som representerte det ganske banale ønsket om å være en gjenforent familie, bevarte minnet om hvordan vi var. Takket være dette tillot det meg å kikke inn i følelsene mine på den tiden, og jeg så at mine ønsker ikke hadde blitt oppfylt. Ikke fordi vi ikke hadde møttes igjen etter en lang uke hjemme hos min svigermor i Amsterdam. Tvert imot gikk alt etter planen. Men fordi følelsen som et gjensyn produserer i oss, aldri kan falle sammen med det vi forventet av det.
Denne boka handler om naturen til det ønsket. Av bildene som erstatter det vi ønsker, men ikke kan omfavne.
Du kan kjøpe den her http://www.planetadelibros.com/esperando-la-felicidad-libro-93038.html Eller vent på en konkurranse som jeg snart vil publisere der gutta fra Planeta Libros vil gi en kopi til vinneren.