Lykke er omvendt proporsjonal med akselerasjon. Vi lever ofte i en trang til å fylle tomrommet forårsaket av grådigheten vår. Dette kobler oss fra oss selv.
Jeg tenker stadig på årsaken til misnøyen vår, av vår ulykke, og det blir stadig tydeligere for meg at mye av ansvaret ligger i et ord som vi i det siste hører ad kvalme: haster, eller rettere, betydningen vi gir dette ordet på arbeidsplassen.
Sikkert følgende setninger eller noen lignende vil være veldig kjent for deg:
- Du har en presseanrop, forslaget må sendes raskt, møtet er tidlig, det haster, svar meg på denne e-posten så snart du leser den, haster. Og det siste strået: det haster med at det haster, Jeg sverger. Jeg hørte en gang en sjarmerende sekretær bli gal med en despot-sjef si at hun trengte å bli slått på hele tiden.
Men hva skjer med oss? Er det slik at romvesener invaderer oss? Kommer en meteor til å treffe jorden direkte? Også Independence Day og for mye Armaggeddon, for mye Wall Street og for mye Ny økonomi.
Vi har svelget det, akkurat som vi svelget i vår tid at vi må tjene til livets opphold fordi det er de som er overbevist om at i dag for å være konkurransedyktige i stedet for å være kompetente, må du være haster fordi etymologisk oppfordring og pressing er den samme tingen. Vi er alle veldig stramme og veldig brente på mange måter, ikke sant? Så vi går, løper som løper, i en hast og i en hast, trekker mil, overveldet, med knyttede tenner og lukkemuskler.
I den deilige boka Tirsdag med min gamle lærer hovedpersonen Morris S. Schwartz, sier den kloke og døende gamle professoren følgende til sin elskede student:
“En del av problemet er alles rush, folk har ikke funnet mening i livet sitt, det er derfor de hele tiden løper etter det. De tenker på neste bil, neste hus, neste jobb. Senere oppdager de at disse tingene også er tomme og de fortsetter å løpe.«
Du kan si høyere, men ikke klarere.
Spørsmålet er: Hvor kommer dette sosiale trykket fra? Kan det være at vi legger presset på oss selv? Kan det være at press dukker opp som et resultat av at vi ikke hevder oss, ikke setter grenser, ikke bruker sunn fornuft, ikke hører på hverandre, ikke setter oss ned for å snakke, til dialog med andre?
Kan det være at presset dukker opp når vi begynner å gjøre noe som vi egentlig ikke tror? Men hva skal vi gjøre for å ha ressurser til å finansiere vårt daglige liv og våre forpliktelser?
Kan det være at presset og dets fetter, depresjon, til slutt blir født av frykt?
Jeg venter på ditt svar.
Alex
Utdrag fra boka Det indre kompasset de Alex Rovira.